En sykkeltur om kaffegrut, meitemark, biodrivstoff og Smithsonian Migratory Bird Center

Vi, - Norske kvinner og menn altså, drikker sabla mye kaffe.  Tror vi er verdensmestere med drøye 7 kg per snute i året. Og det er rimelig heftig når vi vet at gamlefar på aldersheimen og lille «my» i vogga er en del av statistikken. Vel, nå er jeg litt breial med hensyn til å kåre oss selv til verdensmestere. Finnene er foran oss. En ganske heftig margin tyder jo på at Finnene her, akkurat som innen idrett, driver med fusk og fanteri; - noe som er totalt ukjent for oss her på berget. Det er som kjent typisk norsk å være god, og gjerne best, også innen kaffedrikking. Som gammel forsker, og gjerne i overkant opptatt av å utnytte avfallsfraksjoner, som vi dessverre ikke får mindre av, setter det å stikke nesa ned i en kopp kaffe entreprenørtankene i sving eller spinn. Som forskningssjef i selskapet HØST verdien i avfall AS (www.verdieniavfall.no) har jeg gjennom en del år hatt anledning til å oppdage meitemarkens pasjon for kaffegrut. Ikke i for store doser riktignok, men med måte, blir marken ved eksponering til mørk mokka, akkurat som oss: «Full av pep og virketrang».

 
På Landvik, utenfor Grimstad, der vi driver en liten markfarm, pleier vi å kompostere kaffegruten før vi serverer den til marken. Vi opplever at dette gir enda bedre virkning på markens ve og vel. Ikke minst fjerner komposteringsprosessen en stor del av olja som gruten inneholder, og som meitemark normalt ikke er spesielt opptatt av. Uansett, -aktiviteten i kompostbingen eksploderer under påvirkning av kaffegrut, og oljefraksjonen er nok hovedårsaken til dette.

 
Vel, nesa i 2 morgen-kopper og full turbo på hjernevinningene utnyttes over en liten time på sykkel, fra Aust-Agders vakre hovedstad, Arendal, til studentbyen Grimstad. Mer enn 7 kg kaffe? Er vi ikke 5,2 eller 5,3 millioner i dette landet nå? Over i tunge gir. Turen går i svak nedoverbakke. Det regner svakt, men ikke desto mindre regner jeg i hodet. Om 25 % av kaffen konsumeres på kaffebarer, restauranter, kafeer og kantiner og vi klarer å få henda våre på la oss si 50 %, f.eks. i de store byene våre, da sitter vi vi fort med opp mot 4000 tonn! Det er her jeg tenker at uredde og kreative, ikke nødvendigvis unge, men gjerne det også, mennesker får med seg litt kapital og etablerer fremtidas Grutarier eller noe i den stilen. Hva kan, merk at jeg bruker ordet kan for å stimulere fantasien, et Grutarium inkludere. Jeg skulle mene at en enkel oljeutvinning (det er ganske enkelt) med tilhørende biodiesel produksjon er på sin plass. Jeg mener, det skjer allerede i små skala «over there» eller gjerne på vår side av Atlanteren også. Ingen nobelpris altså!

 
I lettere gir og i et kupert, men svakt stigende terreng oppover mot Feviktoppen, regner jeg ut at biodieselpotensialet fra byene Oslo, Drammen, Stavanger, Bergen og Trondheim ligger i området 70 – 160 Nm3 per år. Og dette uten at vi oppfordrer husholdningene til å bli bitt av Grutarie basillen, manifistert gjennom egenhendig leveranse av sine utallige filtre. 
Nesten på toppen. Mens pulsen dunker i ørene og svetten siler får jeg utrolig nok sopp- og ikke blodsmak i munnen. Moldbakken oppfordrer jo folket til å dyrke Østers sopp fra kaffe gruten. Det kan sannelig Grutariene våre tilrettelegge for også. Noen isolerte kontainere med innlagt lys og rett innredning. Dette må være noe for nevenyttige idealister? Og bruktmarkedet for Kontainere finnes jo; - det er bare å søke i www.finn.no. Min smule forskning innen sopp dyrking, antyder at en miks mellom kaffe grut og mask fra bryggeriene kan vise seg som en banker. 20 % utbytte er helt sikkert oppnåelig, i så fall snakker vi fort om 125 – 300 tonn Konge Østers avhengig av hvilken by vi dyrker i. 


Utfordringen blir kanskje å utnytte resten som blir igjen etter innhøsting av den noble, nesten ganedryppende eksklusivitet av en sopp. Vi kan kalle restfraksjonen for KAFFEMYCØL som mer enn antyder opphavet. Soppen tar jo med seg litt av råstoffet inn sine delikate konstruksjoner, men vi sitter fort igjen med 60 % eller så.  Der over slettene ved Moi Moner og med en liten medvinds-bris i rompa seiler et rosa teppe av meitemark forbi mitt indre blikk. Selvfølgelig kan KAFFEMYCØL vise seg som den ypperste matrett for disse virkelystne og sosiale kreatur i vår fauna. Dersom marken fjerner 35 % gjennom pusten sin, sitter vi fortsatt igjen med anselige volumer av en livgivende blanding av fiber’n i grut og mask sammen med makk-skitten eller castingen. Verdien i dette produktet kan vi bare drømme om, men med fart opp mot 60 km i timen ned mot Vik kilen blir drømmen rimelig uklar og fragmentarisk. 
Jeg parkerer sykkelen og haster mot dusjen. Klokka er litt før 07:00 og kontoret er som en tom oase med mulighet for å beregne bruttoverdien av «sykkelturen».


Vel; - 8 – 10 millioner kroner inn og masse moro skal selvfølgelig dekke investeringer og drift, men er det mulig? Samfunnet skal jo skifte fra olje til grønt; - eller?

 
Til sist en litt trist og ganske typisk melding i en verden der inntjening og rask gevinst er en høyt skattet rettesnor. Kaffe industrien må også endres! Vi skal bort fra den sikkert effektive og kosteffektive åpne produksjonen som skjer under stekende sol. Hvert år er det flere og flere produsenter, gjerne i Brasil og Vietnam som hugger ned for å utnytte sola til rask avkastning. Vi vil tilbake til «produksjonen i skygge», der spesielt sorten arabica får vokse å utvikle seg i skyggen av store frodige dekkskoger, som er fullt på høyde med regnskogene som karbonfelle og garantist for en mangfoldig og rik fauna og flora.

 
Det er jo et paradoks at kaffe industrien som en av de mest følsomme for klimaendringer, - selv er i ferd med å bli en miljø værsting gjennom industriell produksjon av bitter robusta, under arbeidsforhold som beste fall er «på kanten».

 
Vi forbrukere er, dersom vi blir enige om det, umulig å ignorere, selv for mastodontene blant kaffeprodusentene. Når jeg nå har satt sykkelen i stativet, kjenner jeg på meg at denne sannheten om makt har masse modifikasjoner knyttet til seg, og er kanskje mest som en liten flue-fis å regne. For forbrukerne går oftest i flokk, der det er billigst. 


Allikevel, sånn på tampen. Kanskje skal dere sjekke kaffeposen dere kjøper. I Norge gir vel Fairtrade merket en visshet om at produksjonen hensyn tar arbeidernes rettigheter og at miljøpåvirkningen har fokus. I andre deler av verden har noen av kaffeposene merket til Rainforest Alliance eller enda bedre stempelet til The Smithsonian Migratory Bird Center (SMBC). Kjøper du slike produkter smaker kaffen garantert ekstra godt og arbeidet med å gjenvinne avfallet blir en riktig prikk over I-en. 


Nå ser jeg ser frem til å sykle hjemover!